Bukit Raya

Vår ambassadør William leder sin egen miniekspedisjon på Borneo. Klarer han å nå toppen av Kalimantans høyeste fjell?

Bukit Raya er det høyeste fjellet på indonesiske Borneo, og en del av indonesiske 7 summits. Med sine beskjedne 2278 moh. så skulle man kanskje tro at fjellet er enkelt å bestige, men da må man i så fall tro om igjen! Det svært kuperte terrenget gjør at det er rundt 3000 effektive høydemeter til toppen, og dette i gjørmete, gjengrodd jungel som gir mye motstand. For ikke å snakke om temperatur og luftfuktighet.


Ser du hvor stien går? Uten en lokal guide fra Dayak-stammen, hadde det vært håpløst å finne frem - selv med GPS.

 

Miniekspedisjonen til det relativt ukjente fjellet starter allerede i regionhovedstaden Pontianak i Vest-Kalimantan. Normalt sett tar det 9-10 dager å bestige fjellet når man inkluderer transportetappene fra kysten. Før jeg i det hele tatt landet i Indonesia brukte jeg godt over 100 timer på spesifikk planlegging. Det skal sies at det finnes to hovedmåter å bestige fjellet på: Man kan engasjere en engelsktalende guide via en regional reiseoperatør. Guiden vil følge deg hele veien fra Pontianak, og tar på selvsagt på seg rollen som ekspedisjonsleder. Da slipper man språkutfordringene, samt administrasjonen av den særdeles tungvinte transport- og matlogistikken. Alternativt kan man gjøre det på den vanskelige måten, som jeg gjorde, ved selv å ta på seg rollen som ekspedisjonsleder, men kun leie en lokal guide ved ankomst i den siste Dayak-landsbyen. Da er man nødt til å ha stålkontroll på alle detaljene, og det involverer blant annet å rekvirere spesielle elvebåter med mannskap, finne overnatting i landsbyene, kjøpe inn proviant for guiden og bæreren (guiden krever minst én bærer), ordne papirarbeid og nødvendige tillatelser fra nasjonalparken, og ikke minst fortløpende forhandle alle priser - på indonesisk. Å reise dit helt alene, uten å kunne språket, er nesten håpløst, men for en eventyrer på budsjett er det meste mulig, så lenge man er villig til å avfinne seg med en god dose frustrasjon og motgang underveis. 


Starten på båtturen fra Serawai til Rantau Malam. Båten som benyttes kalles en «kelotok», som er en lang og smal trebåt med en spesiell propell som så vidt går under vannoverflaten. Dette er det eneste mulige fremkomstmiddelet når vannstanden er lav, men da er det mulig å komme frem selv når vanndybden kun er 30 cm. Flere ganger underveis måtte vi ut av båten for å dytte, etter å ha satt oss fast på steinbunnen.

 

Det er vanskelig å beskrive alt uten at det blir en hel bok av det, men følgende scenario beskriver noe av det man må igjennom:

"Jeg har allerede reist i tre dager siden jeg forlot regionhovedstaden på vestkysten. 12 timer i nattbuss til Nanga Pinoh, og to lange dagsetapper motstrøms i elvebåter innover jungelen. Nå sitter jeg på gulvet i en enkel trehytte i den lille landsbyen Rantau Malam. Rundt meg er det minst ti lokale landsbyboere fra Dayak-stammen, som er urbefolkningen på Borneo. De er tilskuere til ofringsritualet som holdes hver gang noen skal forsøke å bestige Bukit Raya. Ingen kan et ord engelsk, og jeg føler meg fryktelig langt hjemmefra.
Høvdingen og sjamanen kommer inn i rommet, og sjamanen holder kyllingen som snart skal ofres. Han spinner den rundt hodet mitt flere ganger. Kyllingen flakser febrilsk med vingene, og de andre nynner med i sjamanens ritualsang. Kyllingen legges på duken foran meg, og et stort, rustent ritualsverd tas frem. Høvdingen kutter strupen på kyllingen, blodet fosser ut av halsen og over i en skål foran meg. Stemningen preges ekstra av den tropiske regnstormen på utsiden, med torden, lyn og pøsende regn som lekker gjennom taket.


Høvdingen og sjamanen iført den spesielle seremonibekledningen. Sverdet og skålen med blod ligger foran meg. Til venstre for meg (utenfor bildet) sitter to damer og parterer kyllingen, som halvannen time senere ble et stort festmåltid i fellesskap med landsbyboerne. De to putene i venstre hjørnet var sengen min i to netter, der jeg lå på gulvet uten myggnetting.

 

Høvdingen begynner å smøre kyllingblodet i ansiktet mitt, på klærne, føttene og hendene mine. Komfortsonen min presses langt, men jeg har ikke reist helt hit for å kaste inn håndkleet nå. Idet jeg tror han er ferdig, dypper han sverdet ned i skålen med blod, fører det opp mot ansiktet mitt, og indikerer at det skal inn i munnen min. Jeg stirrer på den rustne sverdeggen, som drypper av blod, lukker øynene, og gaper opp. Jeg biter tennene sammen over sverdet, og åpner øynene igjen. Smaken av rustent metall og varmt blod treffer tungen min umiddelbart. Høvdingen stirrer intenst på meg, sjamanen synger fortsatt, og han har i tillegg begynt å kaste riskorn i håret mitt."

Da jeg endelig våknet opp på dag 4, klar for å starte selve fotturen inn i den urørte jungelen, hadde jeg sovet ganske dårlig. Det kan være at jeg ikke tålte kyllingblodet særlig godt - i hvert fall hadde jeg kraftig diaré hele natten. Jeg kjente meg ganske preget av de siste dagene. Lange transportetapper, uhygienisk mat, lite søvn, dehydrering og svært store språkproblemer. Hvor mye verre kan det bli?


Her er mitt lille ekspedisjonsteam. Båtføreren, guiden og bæreren hans. Alle fra Dayak-stammen.

 

Da vi startet å gå på morgenen var solen allerede høyt på himmelen, temperaturen godt over 30 grader, og luftfuktigheten var skyhøy. Det tok meg ikke mer enn 15 minutter med rolig gåing opp de gjørmete motbakkene før skjorten min var gjennomvåt av svette. Som kritthvit nordmann, som fortsatt var akklimatisert til 15 kuldegrader og tørr norsk luft, så var dette en hard start på det tropiske eventyret. Magen var fortsatt særdeles kranglete, og jeg merket fort at kroppen ikke var helt fornøyd. Det var uansett ikke så mye annet å gjøre med det enn å fortsette å gå, og håpe på det beste. En trøst var i hvert fall at temperaturen gradvis kom til å synke etter hvert som vi nådde høyere elevasjon.

 


Dag 1 i jungelen: Game face on!

 

De første 10 kilometerne fulgte vi en gjørmete motorsykkelvei oppover fjellet. Det var så bratt at jeg kunne ikke helt begripe at det var mulig å komme frem her på to hjul, men plutselig kom det en lokal helt susende forbi på en sliten motorsykkel. Her var det visst også mulig å «jukse» ved å haike med en ojek frem til der stien begynner. Da ville man fort ha spart 3 timer gåing og 400-500 høydemeter. Det var uansett ikke et alternativ; fjellet skulle bestiges for egen maskin. 

Første natten virket evigvarende. Jeg måtte stå opp flere ganger for å gjøre mitt fornødne, og det som i grunn er en kjip nok affære i komforten av et hus med toalett, blir betydelig mer krevende i jungelen. Det regnet kraftig hele natten, så jeg måtte være så rask som mulig for ikke å bli klissvåt. Jeg gikk barbeint ut av hengekøyen, og krysset fingrene for at jeg ikke tråkket på en edderkopp eller slange. Blodiglene var lynraske til å suge seg fast på føttene mine, men det var bare å akseptere. Det var en særegen stemning å sitte på huk i den bekmørke jungelen, barbeint i gjørmen, bokseren på anklene og regnet dryppende ned langs ryggen. 


Fottøy er viktig på alle turer, og jungelen er intet unntak. Her brukte jeg en tropisk militærstøvel spesialdesignet for jungelbruk, og det var et utmerket valg. Blodiglene var ekstremt pågående, og etter kun en halvtimes gange kunne det komme 30-40 stykker på hvert bein. De er ikke farlige, men det blir mye blod og gris dersom de får fri tilgang til bar hud. Det er også en viss infeksjonsfare med alle åpne sår. Høye sokker og bukser stappet ned i militærstøvlene som er knytt stramt igjen er en god løsning!

 

De neste dagene var tunge. Det var fryktelig irriterende, for hadde det ikke vært for matforgiftningen så hadde jeg hatt det helt greit. Det er overraskende hvor mye man kan tolerere av ubehag på dagtid, med lange etapper, tung pakning, regn og blodigler, så lenge man vet at dagen kan avsluttes med et stort måltid i camp, en god natts søvn, og deretter våkne uthvilt neste dag. På en annen side, så er det utrolig hva kroppen er i stand til å gjennomføre, selv med lite søvn og mat. Jeg måtte nå uansett gjøre det beste ut av situasjonen, og ettersom jeg var så fast bestemt på å gjennomføre, så var det bare å ta én dag av gangen, og unne meg selv så mye hviletid som mulig hver kveld.


Jeg hadde det med primusen min som backup, men det er alltid kjekt å få opp et leirbål. Selv i en dryppende våt regnskog finner man nesten alltid noe å lage bål av - så lenge man vet hvor man skal lete. Dayakene lærte meg mange triks.

Vi hadde high camp på ca. 1350 moh., hvor vi overnattet før og etter toppstøtet. Det må være et av de kjipere stedene jeg har sovet på noensinne. Absolutt alt var klissvått, og bakken var regelrett dekket av blodigler. Vepsene var også svært pågående, og svermet rundt meg. På kveldstid kom det også frem en spesiell, gyllen veps, som var dobbelt så stor som vanlig veps. En stakk meg på underarmen, og et område på størrelse med en knyttneve hovnet opp i tre dager. Da var heller ikke særlig behagelig. Med unntak av hengekøyen, var det nesten ingen frisoner. 

Toppstøtet opp til 2278 moh. bød på rundt 1100 effektive høydemeter, og i denne ekstremt fuktige elevasjonssonen er vegetasjonen ekstremt tett og ugjennomtrengelig. Mange partier var nesten loddrette, og krevde en blanding av klyving og usikret klatring. Det var en stor utfordring å finne trygge grep for å klatre sikkert oppover. Halvparten av trærne og røttene var råtne, og løsnet umiddelbart. Når man fant et sikkert grep, måtte man forsikre seg om at man ikke plasserte hendene på en edderkopp, maurkoloni eller annet uønsket vesen. Sakte, men sikkert gikk det oppover. Flere steder måtte vi krype lengre strekninger langs bakken for å komme under trær som hadde veltet. Når man ligger på bakken og ser opp på undersiden av et veltet tre, så ser man betydelig flere creepy crawlers enn man ser fra oversiden. Da jeg så en edderkopp på størrelse med håndflaten min bare 30 cm fra ansiktet mitt, kjente jeg en liten klump i magen. Heldigvis lot alle de store edderkoppene meg være i fred. Det er jo tross alt slik at de sjelden er aggressive, men bare forsvarer seg om man kommer for nære. 

Da vi nådde toppen, hadde vi gått i pøsende regn de siste timene, og det var relativt kjølig. Regnet stoppet heldigvis rett før vi nådde frem. Det var utrolig deilig å dra på seg en tørr og varm ullgenser. På toppen var det ingen utsikt, men vi fikk et velfortjent avbrekk fra den intense jungelen. Jeg regelrett jublet av glede da jeg nådde toppen. Guiden sa at jeg var den første nordmannen til å stå på denne toppen, og det gjorde at det kriblet litt ekstra i magen. 1/7 av indonesiske 7 summits var i boks!

 

Første nordmann på toppen av Bukit Raya. Det høyeste fjellet på Kalimantan og en av indonesiske 7 summits.

 

Når man har nådd toppen er man riktignok bare halvveis, men det er uansett en stor milepæl, og det gjør underverker for motivasjonen videre. Vi returnerte til high camp, tilbragte natten der, og påfølgende dag gikk vi hele veien tilbake til Rantau Malam-landsbyen. Vi kom ikke frem før i 9-tiden på kvelden, og beina mine var så skjelvne at jeg kunne nesten ikke stå oppreist. 4 dager uten nevneverdig næringsinntak, og 10 effektive timer gåing ned fra fjellet med 1600-1800 høydemeter siste dagen var i overkant mye, men det var i hvert fall gjennomført. Vel tilbake i sivilisasjonen viste vekten at jeg hadde gått ned 6 kg i jungelen.   

Den velkjente kaffekjelen over leirbålet. Jeg starter alltid dagen med en kopp kaffe, men denne turen måtte jeg nøye meg med å se på Dayakene kose seg med den svartbrente indonesiske kaffen. Kaffe er dessverre nei-nei når man har en kranglete mage.

Bukit Raya og jungelen på Borneo har lært meg mye. Jeg har tilbragt mange netter i jungelen før, i svært ulike deler av verden, men ingenting har vært i nærheten av råskapen her på Borneo. Absolutt alt er klissvåt, det regner nesten hele tiden, og blodiglene er virkelig med på å gjøre livet ukomfortabelt. Ingenting tørker heller, så fuktdisiplin er ekstremt viktig. Det er imperativt at man klarer å holde minst ett komplett sett med klær tørre, slik at man har noe å sove i. Om soveklærne også blir våte, da er moroa virkelig over ...