Europas høyeste fjell | William Byholt

Mt. Elbrus er anerkjent som Europas høyeste fjell og en av «seven summits». Følgelig står det høyt på mange tinderanglere sin bucket list å nå den snøkledde toppen på 5642 meter. Fjellet kan i teorien bestiges året rundt, men de aller fleste sikter seg inn på høysesongen i juni-august, da været er varmere og mer stabilt. På en fin sommerdag er utfordringen primært å takle høyden på en god måte, i tillegg til å disponere kreftene fornuftig for de 1500-1700 høydemetrene fra high camp til toppen. På vinteren derimot, byr fjellet på helt andre spilleregler.

G0023585_1582036105840_high-01-min.jpeg

Jeg ønsket å gi meg selv en reell utfordring, og bestemte meg for å forsøke en solo vinterbestigning av fjellet på ski i februar. Etter å ha landet i Mineralnye Vody nord for Kaukasusfjellene, tok det en tretimers taxitur å nå Terskol – den lille russiske landsbyen ved foten av Elbrus. Her var basen min før jeg flyttet høyere opp på fjellet.

De første dagene var preget av strålende sol og behagelig temperaturer. Alpinanlegget i nedre del av fjellet var smekkfullt med russiske skiturister, og gav skikkelig vinterferiestemning. Planen min var å gå på ski fra bunnen av skianlegget for å akklimatisere, men den planen ble raskt skrinlagt etter et par illsinte skiinstruktører gestikulerte intensivt hvor ulovlig det var å gå oppover skibakkene på randonée. Jeg forsøkte å trosse restriksjonene, men det ble raskt kontret med trusler om politi. I og med at ikke ønsket å starte fjellturen med et ublidt møte med russisk politi, valgte jeg vemodig å etterkomme anmodningen om heller å ta gondolbanen oppover. Ulempen med dette var at jeg begynte akklimatiseringsturen min oppover fjellet fra 3800 m, i stedet for 2300 m som planlagt.

Jeg fikk ikke tatt et eneste bilde fra toppen av fjellet pga. kulden og været, men denne selfien fra 5300 m illustrerer forholdene godt.

Jeg er vant med å være tilpasningsdyktig og endre planene, og sånn blir det ofte for min del når jeg gjør prosjekter alene uten lokal støtte. Det ble to dager med akklimatiseringsturer til henholdsvis 4350 m og 4700 m, 

G0043654_1582118333283_high-01-min.jpegetterfulgt av noen skiturer i alpinanlegget. Dessverre så ikke været ut til å være på min side, og det var meldt gradvis kraftigere vinterstormer. Jeg hadde opprinnelig tenkt å ta meg god tid til å akklimatisere, men nå så det ut til at det riktige valget var å kjøre på med toppstøt raskest mulig. Dag 3 flyttet jeg opp på fjellhytten på 4300 m og forberedte meg på å gå mot toppen natt til dag 4.

Vekkerklokken kimte kl. 03:00, og frustrerende nok hadde jeg ikke fått sove i det hele tatt. Det var sannsynligvis en blanding av sjokkakklimatisering og litt nervøsitet. Alle jeg hadde møtt mente det var svært risikabelt å forsøke seg på solobestigning utenom sesong, og spesielt når det i tillegg var meldt usikkert vær. Jeg er vant med å gjøre min egen evaluering, men advarslene fra erfarne fjellguider lå likevel latent i hukommelsen. Det var lett snøføyk i luften, laber vestlig bris og moderat sikt. Magefølelsen sa at det var helt i grenseland for toppstøt, men jeg bestemte meg for å gi det en sjanse.

 

Etter frokost og morgenkaffe, spente jeg på meg skiene og gikk oppover fjellet. Da jeg nådde 4400 m måtte jeg legge igjen skiene, ettersom ruten videre var dekket av blank is, og stegjern og isøks var eneste mulighet for å ta seg trygt videre opp fjellet. Jeg holdt godt tempo opp mot 4900 m, hvor jeg stoppet for å bytte til polvotter og ta på dunjakken. Temperaturen hadde sunket, vinden dratt seg opp i styrke og snøføyken ble mer og mer dominerende.

 

GH013770_1582355065671_high-01-01-min.jpeg

Fra ca. 5000 m flater ruten ut noe, og man begynner på en lang vestgående travers mot sadelen mellom Elbrus’ to topper. Selv om terrenget nå var mer lettgått, ble fremdriften tregere. Kroppen var ikke fornøyd med dårlig akklimatisering, søvnløs natt og høyt tempo i bitende kulde. Det begynte å bli vanskeligere å navigere fremover, selv om ruten i utgangspunktet var godt merket. Snøføyken intensiverte.

 

Da jeg nådde sadelen på 5300 m og begynte siste oppstigningen til den vestlige toppen, kjente jeg virkelig at det begynte å nærme seg grensen for hvor mye mer vær og høyde jeg kunne pressen kroppen gjennom. Effektiv temperatur var mellom 40 og 50 kuldegrader, alpinbrillene mine var iset igjen og kroppen sjanglet oppover den stupbratte fjellsiden. Vindkastene lå jevnt mellom 15-18 ms og gjorde sitt ytterste for å sende meg i retur ned i sadelen. 20 steg fremover etterfulgt av 10 dype innpust. Slik holdt jeg tempoet helt opp til toppen, der terrenget endelig flatet ut. Da jeg endelig nådde toppunktet, var sikten maksimalt én meter, og kulden så streng at jeg gav opp å ta opp både kamera og drikkeflaske. Uværet hadde dratt seg til skikkelig, og nok et vindkast tvang meg ned i knestående. Jeg nådde toppen av Elbrus – alene på vinteren – i skikkelig uvær, men det var helt i grenseland for hva som var forsvarlig.

 

 

IMG_20200221_133057-01-min.jpeg

Det var bare å begynne på returen så fort som mulig, og fokusere på å sette det ene benet foran det andre, og bruke stav og isøks til å holde balansen i vindkastene. Sakte, men sikkert gikk det nedover. Været forverret segfortløpende, og jeg skjønte hvor viktig det var å komme effektivt ned fra fjellet. Det er ingen spøk å bli værfast på den øvre delen, og værmeldingen indikerte uvær de neste 5-7 dagene.

3 timer senere var jeg nede på 4400 m, der jeg hadde «parkert» skiene mine. Det var godt jeg hadde lagret GPS-koordinatene, for de var helt nedsnødd. Det var ikke mange stilpoeng jeg fikk for skituren ned til hytten på 4100 m, men jeg kom meg til slutt trygt ned. Jeg pakket raskt sammen sakene mine, rekvirerte en brøytebil til å kjøre meg ned til gondolbanen, og tok deretter 

banen helt ned til bunnen av dalen. En kort taxitur senere var jeg vel fremme på hotellet, og kunne endelig hvile ut. Mission accomplished!

 

Utsikten fra toppen uteble, og toppstøtet ble mer definert av 

overlevelsesmodus enn opplevelse, men jeg kom i mål med nok et prosjekt, og har enda en seven summits i boks. Neste tur går trolig mot varmere omgivelser!

 

 

GH013670_1582716935402_high-01-min.jpeg