Moa på Mount Everest!

I mai 2018 ble Ulvangambassadør Monica "Moa" Hundseid den yngste nordmannen til å bestige verdens høyeste fjell. Les beretningen om vår ambassadør Moa og den siste etappen opp Mount Everest.

Jeg blir tatt til side. Eigar av firmaet Ascent Himalayas, Mingma Tserri Sherpa og ekspedisjonsledar Pasang Tserri Sherpa, inn i teltet til ledaren. Me satt på rekke og rad på liggeunderlaget, beskjeden eg fekk var oppløftande og så sinnsjukt spennande; «you are going tonight»

ENDELIG! Nå er det igang! Eg føle meg sterk nok til å takle eit toppforsøk tross sjukdom over lengre tid. Endelig er det min tur å få eit forsøk på å besøke fjellet heilt til topps, heilt til topps på 8848 meter over havet! Ingen skulle vite at eg skulle få besøke fjellet. Eg sendte melding til mine nermaste men det va det, eg skulle på rotasjon va besjeden alle i teamet fekk vite, eg blei med teamet som skulle til fjellet Lothse, eit anna fjell over 8000 m.

Me står opp 0030 på natta, det er fare for lyn og torden i lufta. Dagen før var det så masse lyn og torden at alle i basecamp va sikker på eit nytt stort skred va på vei å skulle utslette heile leiren våras, vårt trygge hjem når me ikkje er på fjellet. Me står opp, drar på oss frosne klatresko, fester stegjern på sekken, tar på oss hjelm for å verne mot snøras, presser innpå mat og ber til fjellet ved estupaen (ein stein skulptur til respekt for gudinna, fjellet) kaster ris over estupaen før vi setter kursen mot Khumbu Icefall. Me skynder oss, forserer issprekker og overheng, egentlig en labyrint av is. Vi håper på at vi er raske nok til å unngå ras. Vi kaster etter pusten men presser på videre, vi føler oss heldige selv om vi har stor respekt for kreftene som er i sving i eit slikt brefall. Vi passerer camp 1, forserer ein vertikal isvegg på 25 meter, fortsetter mot camp 2, her en natt kvile står i møte. Vi spiser, kviler og prøver å oppmuntre hverandre mot eit suksessfullt toppforsøk. Andre er demotivert, klarer ikke å spise eller se positivt mot toppen. Andre snur andre fortsetter. Er ikke hode med er det vanskelig å holde motivasjonen til å klatre fjell over 8000 meter. Det krever vilje av stål, du må virkelig ønske det mer enn noe annet.

Neste dag forsetter vi mot camp 3, Lothsewall for tur, en så og si vertikal isvegg, midt i veggen ligger camp 3. Skal du ut å tisse, så bør du være forsiktig forhold til å falle ned 600 meter ned Lothseveggen. Vi bykser og strever oppover veggen. Jeg kaster plutselig opp midt i veggen. Men ikke lenge etter va det bare å fortsette oppover. Vinden øker, liten storm kaster seg rundt oss og drar mer energi ut av oss. Etter 800 høgdemeter er vi fremme ved campen. Vi kaster oss inn i telta. Vi smiler. Vi er kalde, men vi smiler, vel vitende om at vi skal snart få begynne på oksygen. Vi befinner oss på 7100 moh. I det en får oksygen strømmer blodet fortere gjennom kroppen, gir oss varme i fingrer og tær som har vært nedkjølt i flere timer. Maten smaker bedre, og humøret spruter! Positive tanker fuller teltet, vi gleder oss mot toppen. 

Natten blir fin, mange fine tanker og drømmer. Oksygenet gjør sin nytte.  Resten av Lhotse teamet fortsetter mot camp 4 den 12. mai, jeg må bli igjen i camp 3, taua er ikke sett til toppen av verden, i tillegg er det alt for mye vind på South Col. Å bli igjen på 7100 moh er kjedelig, jeg vil videre. Men veret er veret, og jeg har veldig stor respekt for naturen og avgjerelsane til sherpane. Stor lykkeønsking til mine klatrevenner før en kviledag i camp 3 står for tur. Mat, musikk, dobesøk og kvile består dagen av. 05:30 banker Angdo aka «mama» som betyr onkel på nepalsk på teltet mitt, tid for te. Datoen er 13. mai, og eg får beskjed at fjellet vente på meg. Dagen vil vise vei til camp 4 på 7900 moh, etter nåken timar kvile vil ferden mot toppen stå i vente. 8848 meter over havet vil utsikten kanskje kalle.  Etter 6 timar gange fra camp 3 til camp 4, er vi i den siste campen før toppstøte. Det er strødd av gamle telt, det ser ut som eit rottebøl, men samtidig veldig vakkert. Vi kan se dalen som strekke seg ned til basecamp, brefallet som ser ut som fløteis brer seg ned over dalen. Vi har vart raske til camp 4, vi ordner og steller til vann og mat, jeg hjelper til mens sherpane dirigerer. Vi ler, lærer hverandres morsmål, og prøver å slappe av. Respekterer hverandre og bli kjent. Alle ser ut som de skal på månen herfra. Alle er kledd i dundresser, store skibriller og oksygenmasker. Vi er på 7900 moh, like under dødssonen. (Over 8000 moh klarer ikke kroppen å restuere seg, derfor vil for mange timer opphold over dødssonen uten oksygen føre til sikker død)

Etter mat ringer jeg mamma; «vi går om to timer mot toppen, kl. 22:00», mamma er bekymret og forsikrer seg at jeg skal være forsiktig, det er mange som er glade i meg og vil ha meg trygt nede igjen. De må sitte hjemme og være bekymret for at eg vil klatre verdens høyeste fjell. Eg er en egoist, som reiser på ulike ekspedisjoner rundt i verden for å tilfredstille min eventyrlyst, på leit etter nye erfaringer, destinasjoner, og kulturer. Klokken slår 22:00, vi har allerede spist, jeg har spist tre middager, vel vitende om at jeg trenger det! Natten vil bli kald, lang og utmattende. Første pause er på Balkony, en liten fjellhylle som befinner seg i veggen mot toppen. Det blåser, det er kaldt, jeg har store skjelvinger i kroppen i håp om å samle sammen noe varme. Jeg gleder meg til solen står opp, det er fortsatt mange timer til. Men den vil stå opp, man må holde sjelen positiv, ha noe å se frem til hele tiden. Om det er en kopp varm te fra termosen eller en bit energi fra en sjokolade. Vi forsetter, så gjør vinden også - vi holder oss fast i tauene, klipper inn og klipper ut - sikkerhet først. Faller en her, faller en i døden. Videre oppover møter vi South Summit. Solen møter oss også! Vi smiler, det er ikke fullt så kaldt, vinden gir seg med solen også. Jeg ser ingen døde kropper, men får vite de ligger under snøen. 

Mange har sagt til meg før avreise at alle kan klatre Everest nå, det er kommersielt og folk blir dratt opp i tau. - NEI - en Everest ekspedisjon krever stort av en klatrer, psykisk og fysisk. Forarbeidet er stor forhold til å samle inn midler til å betale for ein tur som koster 500 000 norske kroner, og under ekspedisjonen kan alt skje, kreftene fysisk og psykisk som skal til for å nå toppen er for de som virkelig vil, av heile sitt hjerte å komme hel opp og ned igjen fra eit fjell som nesten strekker seg 9000 moh. 

Vi fortsetter mot Hilary Step, vi får utsyn til camp 2 under oss. Faller vi her usikret faller en 2500 m ned til camp 2, på andre siden kan en falle 2500 m ned til Tibet Side. Risikofullt om en ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Vi fortsetter og etterhvert ser vi summit, i same øyeblikk blåser det opp igjen! En storm. Vi snurper dundresser sammen, tar på store votter og prøver å beskytte hud for frostskader. Vi blir på toppen i 15 minutter. Det er kaldt, vi tar bilder med sammarbeidspartnere, smiler men vet at vi må komme oss fort ned igjen, været blir dårligere. På toppen er det eit sirkus, noen besvimer, og en av de andre på toppen har amputerte bein etter forrige gang han prøvde seg på Everest. Han blir dratt ned, frykten i kroppen hans va synleg. Vi snur, går tilbake. Det er kaos, folk er slitne, redde og ser på nedturen som krevede i stormen.  Følesen da solen stod opp på South Col gjorde ein følelse at eg ville gråte, det var en sterkere følelse enn på summit, å stå på verdens tak! Summit gav ingen ekstrem følelse men naturen som gav meg varme i kroppen, overgangen fra natt til dag berørte meg! 

Veien ned fra summit blir lang, ingen mat eller drikke på 12 timar tar på, energien renner ut. Returen blir mer krevende enn turen opp. Jeg hadde spist en sjokolade og en kopp te på 17 timar. Mange slitne mennesker i kø for å komme seg trygt ned igjen, noen legger seg ned og rekner med sherpane sine skal ordne opp. Mange mennesker uten erfaring nok til å komme seg ned eller ta vara på seg selv i utfordrende situasjoner. Brillene iser til, vi ser ingenting! Jeg faller på Hilary Step, bena mine digler utenfor mot camp 2, jeg er klippet inn, men fekk følelsen av å falle 2500 meter ned til døden.  Vi er nede i camp 4 igjen etter 5 timer fra summit. Opp mot toppen brukte vi 11 timer. Vi var i den første toppstøtgruppa det året, 14 mai. Vi var få på fjellet, forhold til vanlige toppstøt som kan bestå av 200 stk. 

Toppen går til ære til alle sherpane som har vore med i ekspedisjonen. Jeg nevner de som har laget mat, bert utstyr, bert vann, sett opp campene, guidet, tatt vare på oss, Mingma Tserri Sherpa som har bedd for oss hver kveld, Pasang Sherpa som har ledet ekspedisjonen! Tusen takk!! Dere er høyt respektert, og blir ansett som familie for meg! Uten dere hadde ikkje toppen vært mulig verken turen opp eller ned. På toppen delte eg opplevelsen med Pasang Sherpa og Angdo Sherpa.

Toppen går også til min mormor, hun har alltid vært så snill og omtenksom ovenfor meg og alle hennes barnebarn. Du har alltid tenkt på andre og hjulpet de rundt deg, du er mitt forbilde! 

Tusen takk til alle som har heiet på meg, samarbeidspartnere, sponsorer og privatpersoner! Uten dere hadde ikke jeg stått på toppen 14. mai 2018 først som Norges yngste, deretter som Norges yngste kvinne og femte yngste kvinne i verden å ha nådd Mount Everest! Takk! Evig takknemlig!

Min eventyrlyst lever videre og vil vandre videre for å oppnå nye eventyr, erfaringar og utfordringar - for å sprenge nye grenser.

Moa